Hjemmekontor: Hva er det egentlig vi kjemper for?

Hjemmekontor er kjepphesten som diskuteres heftig i ledergrupper og styrerom, og som kan få temperaturen til å stige rundt lunsjbordet hos medarbeidere. Mange arbeidsgivere vil ha folk tilbake på kontoret, mens ansatte vil beholde fleksibiliteten. 

Hvordan ble noe vi knapt diskuterte før pandemien, plutselig et av de store stridstemaene i arbeidslivet? 

 

Noe er i ferd med å endre seg 

Før pandemien var fem dager på kontoret et selvfølgelig premiss for mange, men i dag kan den samme forventningen være nok til at en kandidat velger bort en stilling. Det er ikke nødvendigvis behovene våre som har endret seg mest. Det er referansepunktet.

Når vi først har erfart en annen grad av fleksibilitet, oppleves det annerledes å miste den enn aldri å ha hatt den.

Tall fra SSB, sammenstilt av NHO, viser at hjemmekontor fortsatt står sterkt i norsk arbeidsliv. I 2025 benyttet 45,1 prosent av norske arbeidstakere hjemmekontor, mot 43,8 prosent i 2022. Samtidig har det skjedd en forskyvning i hvordan hjemmekontoret brukes. Andelen som jobbet hjemme mindre enn halvparten av arbeidstiden, økte fra 35,2 til 39,5 prosent, mens andelen som jobbet hjemme halvparten eller mer, falt fra 8,6 til 5,6 prosent. 

Hjemmekontoret ser derfor ikke ut til å være på retur, men snarere til å ha funnet en mer moderat plass i arbeidslivet. 

Samtidig skjer det noe interessant på arbeidsgiversiden. I NHOs ferske arbeidsmiljøbarometer svarer 41 prosent av medlemsbedriftene at de ønsker flere medarbeidere tilbake på kontoret. For to år siden svarte 18 prosent det samme. 

Det er en markant endring på kort tid, noe som gjør utviklingen i 2026 særlig interessant. Hva skjer når hjemmekontoret har etablert seg som en del av arbeidslivet, samtidig som flere arbeidsgivere ønsker mer fysisk tilstedeværelse? 

Betyr muligheten mer enn bruken? 

I Bjørg Fjell møter vi kandidater som trekker seg når arbeidsgiver forventer full tilstedeværelse på kontoret. Andre utfordrer premisset og ønsker å forstå hvorfor det ikke finnes rom for fleksibilitet.  Og så er det kandidatene vi aldri møter, fordi fraværet av fleksibilitet eller muligheten for hjemmekontor i stillingsannonsen gjør at de lar være å søke. 

Det interessante er at ønsket om hjemmekontor ikke nødvendigvis betyr et ønske om å tilbringe store deler av arbeidsuken hjemme. For noen handler det først og fremst om å vite at muligheten er der. 

Da handler diskusjonen plutselig om noe større enn hjemmekontor. Den handler om autonomi, tillit og handlingsrom i egen arbeidshverdag. 

I Bjørg Fjell har vi stor tro på autonomi. Men autonomi er ikke det samme som grenseløs individuell frihet. Reell autonomi innebærer også å forstå hvordan egne valg påvirker kolleger, teamet og virksomheten man er en del av. 

Verdien av å være sammen 

Arbeidsgivere som ønsker mer fysisk tilstedeværelse, blir fort plassert på den konservative siden av hjemmekontordebatten. Det blir for enkelt. 

For argumentet for kontoret bør ikke være kontroll eller mistanke om at medarbeidere arbeider mindre hjemme. Det handler om verdien som oppstår når mennesker faktisk jobber sammen. Kultur, relasjoner, faglig læring og tilhørighet skapes også gjennom de små, uformelle møtene som ikke kan planlegges inn i kalenderen. 

Denne verdien blir ikke mindre viktig når teknologi og KI gjør oss mer effektive og selvstendige. Kanskje tvert imot. Jo mer vi kan løse alene, desto viktigere kan det bli å ta vare på det som oppstår mellom mennesker. 

Men da har også arbeidsgiver et ansvar. Det er ikke nok å kreve tilstedeværelse og forvente at kulturen oppstår av seg selv. Skal fellesskapet være argumentet for kontoret, må arbeidsgiver gå foran som et godt eksempel og skape møteplassene, miljøet og kulturen som gjør det verdifullt å være der. 

Med autonomi følger et ansvar for fellesskapet. Med forventning om tilstedeværelse følger et ansvar for å gjøre det verdifullt å være der. 

 

Fra krav til behov 

Som rekrutteringsrådgivere er vår oppgave å forstå hva som ligger bak de ulike standpunktene. For kandidaten kan ønsket om hjemmekontor handle om autonomi, tillit og handlingsrom. For arbeidsgiveren kan ønsket om tilstedeværelse handle om læring, samarbeid, kultur og fagmiljø. 

Det interessante er derfor ikke bare hva partene krever, men hvorfor det er viktig for dem. Først da kan vi utfordre hvor absolutte kravene faktisk trenger å være. 

En arbeidsgiver kan ha gode grunner til å kreve fysisk tilstedeværelse. Men da bør virksomheten også være bevisst på hvilke kandidater den kan gå glipp av, og kunne forklare hvorfor tilstedeværelsen er viktig. 

Kandidaten på sin side bør utfordres på det samme. Hvis hjemmekontor er et absolutt krav, hvilke muligheter velger man samtidig bort? En spennende rolle, en god leder, et godt fagmiljø eller et arbeidsmiljø man kunne trivdes svært godt i? 

 

 Et arbeidsliv med plass til begge deler 

Kanskje er det nettopp her hjemmekontordebatten bør bevege seg videre. Bort fra diskusjonen om riktig antall dager og over til hva vi faktisk ønsker å oppnå. 

Bjørg Fjell tror på autonomi og handlingsrom. Vi tror også på arbeidsfellesskapet og verdien som oppstår når mennesker møtes. De to hensynene trenger ikke stå i motsetning til hverandre, men de krever tydelig kommunikasjon, tillit og ansvar fra begge sider. 

For arbeidsgiver handler det ikke bare om å bestemme hvor arbeidet skal utføres. Det handler om å være tydelig på hvorfor fysisk tilstedeværelse har verdi, og om å skape møteplassene og miljøet som gjør at medarbeiderne ønsker å delta. Det er stor forskjell på å få mennesker til å møte opp og å få dem til å ønske å være til stede. 

For kandidaten handler det om å kjenne egne behov, men også om å være villig til å utfordre egne absolutte krav. I et arbeidsliv der teknologi gjør oss stadig mer effektive på egen hånd, tror vi ikke menneskene rundt oss blir mindre viktige. Tvert imot. 

Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi jobber best, men hva slags arbeidsliv vi ønsker å skape sammen, og hva vi ikke har råd til å effektivisere bort.